Prideprepp: 7 bøker med med skeive perspektiver

Her er et lykketall med bøker med skeive perspektiver du kan gå våren og Pride i møte med! Enten du liker en klassiker eller en fengende samtidsroman.

🌞🌼 🌈

Jeg heter Ana Synnøve, er praktikant i Måken, og har satt sammen en liten liste med skeive bøker fra utenfor Norge. Ikke alle har jeg lest selv heller, så mens jeg gjorde research til dette innlegget fikk jeg mange gledelige tilskudd til den uendelige lista over bøker jeg vil lese!

1. Oscar Wilde: De profundis (1905)

På en liste over skeive bøker kommer jeg ikke utenom den irske dramatikeren, Oscar Wilde, som var og er et ikon i seg selv. De Profundis er et brev han skrev til sin kjæreste Lord Alfred Douglas i 1897, da han var fengslet i Reading Gaol, etter han ble anmeldt av Alfreds far for forholdet til sønnen. De profundis er på mange måter en utforsking av store tema som kunst, lidelse og spiritualitet, og i tillegg får den en ekstra dimensjon av konteksten den er skrevet i synes jeg.

På toppen av min leseliste i år står Virginia Woolfs klassiker, Orlando, og den nyere, men kritikerroste Detransition, Baby (2021) av Torry Peters, som begge er romaner om kjønn, identitet og kjærlighet.

2.        Torrey Peters: Detransition, Baby (2021)

Om du som meg liker underholdende samtidsromaner med gjennomgripende tema, er Torry Peters prisbelønnede roman Detransition, Baby for oss! Boka handler om Reese, som bor i New York og drømmer om et familieliv. Hennes eks-partner Ames, som hun fortsatt er forelsket i, har valgt å detransisjonere til å leve som mann etter å ha levd flere år som kvinne sammen med Reese. Når Ames' nye elsker Katrina blir gravid, kastes de tre inn i en dypt menneskelig refleksjon over kjønn, familie og kjærlighet. Torrey Peters skriver med en blanding av skarp humor, ømhet og rå ærlighet.

3.        Virginia Woolf (1928): Orlando: a Biography

Orlando er sagt å være en kjærlighetserklæring til Woolfs elsker Vita Sackville-West, og hovedpersonen, Orlando, var inspirert av nettopp henne. Orlando lever i over 300 år og skifter kjønn underveis, som gjør romanen til en tidlig utforskning av kjønnsmangfold. Romanen er skrevet som en fiktiv biografi, med en fortellerstemme som humoristisk kommenterer Orlandos liv og historiske epoker. Dette gjør Orlando vittig og filosofisk tekst mellom fiksjon og virkelighet, historiske fakta og drøm.

4.        Édouard Louis: Forandre seg: metode (2021)

I Forandre seg: metode skriver Édouard Louis rått og rett ut av eget liv om en oppvekst på den franske landsbygda preget av vold, fattigdom og homofobi. Boka skildrer hvordan den unge gutten Eddy Bellegueule rømmer fra egen oppvekst gjennom en total transformasjon av seg selv: han endrer klær, utseende, hvordan han går og spiser for å få innpass i de høyere klasselagene. Louis’ forfatterskap har blitt kritisert for å forråde arbeiderklassen, men jeg tenker at den i sin nådeløse ærlighet utfordrer til en ny måte å skrive litteratur om eller av arbeiderklassen. Forandre seg: metode utforsker hvordan undertrykkelse av og innad i arbeiderklassen fungerer på kropper. Reaksjonen, den nødvendige forandringen, blir også nettopp det – kroppslig. 

5.        Patricia Highsmith: Carol (The price of salt) (1952)

Carol er en klassiker om kjærlighet mellom kvinner med en lykkelig slutt. Romanen er skrevet av Patricia Highsmith, kjent for blant annet thrillerromanen Den talentfulle mr. Ripley. Carol handler om en kvinne i tjueårene som forelsker seg i den eldre og mer verdensvante Carol i 1950-tallets USA, en tid hvor kjærlighet ikke var enkel. Boka er vakker, ladet og radikal for sin tid, siden den ga kjærlighetshistorien mellom kvinnene en håpefull slutt.

6.        Shyam Selvadurai: Funny boy: a novel (1994)

Hovedpersonen Arije blir kalt «funny» når han som barn kler seg i kjoler og leker med jentene i familien. Shyam Selvadurai tar oss til Sri Lanka i årene som leder opp mot massakrene i 1983. Arije kommer fra en velstående tamilsk familie som er minoriteten i Sri Lanka. Vi følger han fra han er syv til han er fjorten, mens han prøver å forstå sin egen seksualitet. Samtidig er det store spenninger i det srilankiske samfunnet mellom singaleserne og tamilene. Funny Boy er en fortelling om å finne seg selv, om kjærlighet, konflikt og starten på det som skulle bli den srilankiske borgerkrigen.

7.        Maia Kobabe: Gender Queer (2019)

Jeg kommer heller ikke utenom Maia Kobabes Gender Queer som Måltrost forlag og vår redaktør Sonja var så heldig å oversette til norsk. Denne varme selvbiografien i tegneserieform om å vokse opp og finne ut av egen identitet er så gjenkjennelig og nær, samtidig som den for meg åpnet en ny forståelse for hvordan det kan være å være aseksuell og ikke-binær. Dette er en bok jeg anbefaler alle å lese, og når du har lest den, kan du låne den vekk til den streite venninna di eller den voksne onkelen din. Å lese Gender Queer var også en påminner for meg om at uansett hvor åpen man tenker man er, så kjenner man ikke de erfaringer man ikke har levd selv.

Dessuten er Gender Queer en av de mest bannlyste bøkene i USA for øyeblikket, så hvis du som meg har planer om å boikotte amerikansk brus denne våren, er denne boka perfekt til det! <3

Masse varme hilsener i vårsola fra Ana Synnøve <3 🐣

Har du noen skeive boktips til meg? Legg de gjerne igjen i kommentarene!

innhald: eige liv

Intervju med forfattar Per Helge Genberg

Aktuell med fjerdeboka: Trekkje seg attende, snøstrimestilt

“Eg har skrivi meg gjennom det næraste i livet mitt”, seier forfattar Per Helge Genberg. Han skriv for å gjenopprette det som har vore urett. Denne gongen er det seg sjølv og korleis han lagar si eige historie han granskar. Kven er vi, når vi legg korta på bordet for oss sjølve?

«Sjanger: stutt-prosa, innhald: eige liv, målform: nynorsk»

Kva er viktigast for deg når du skriv? Kva vil du seie om skriveprosessen din; har han endra seg gjennom åra? Og har du ei fast rutine?

Eg har gråti meg gjennom skrivinga av alle bøkene mine. Ikkje av di det i seg sjølv har vori så trist, men av di eg har skrivi det næraste i livet mitt, og då må det koste tårer, så vel dei takksame som dei såre. Reint språkleg går skrivinga lett og fort; eg tenkjer på ein mogleg tekst tidlegare på dagen og skriv ei stund ved midnattsleite. Nokre få gonger har ein tekst kommi medan eg sat og køyrde ein lang biltur, då har eg stoppa og notert. Eg skriv berre når eg kjenner at stoffet og orda er der. Det einaste ved skriveprosessen min som har kravd tid og arbeid, er redigeringa, for alle bøkene mine inneheld stutte tekstar som er skrivne kvar for seg. Å få einskildtekstane i “rett” rekkjefølgje og i “rette” bolkar, er ein viktig prosess, både for meg sjølv og redaktørane mine.

Korleis tenkjer du livsreisa di reint personleg og menneskeleg har påverka skrivestilen din og kva du skriv om? Ev.: Korleis balanserer du mellom å skrive ditt eige liv og det å skape god litteratur?

Heilt sidan eg var ung, har eg djupt inni meg ønskt å bli forfattar. Eg har støtt visst at eg var ein av dei som “kunne skrive”, men eg har samstundes visst at eg ikkje hadde forteljartalentet. Det ligg ikkje for meg å dikte opp korkje personar eller historier. Som 26-åring skreiv eg ei diktsamling som vart refusert, og samlinga var ikkje god nok. Men eg kontakta eit par forfattarar direkte, og dei gav oppmuntrande kommentarar. Ein av dei sa det “er rett å skrive om sitt eige, for det er det einaste ein har å gje verda”. Då eg 30 år seinare tok opp skrivinga att, var desse tre faktorane sjølvsagde: Genre: Stutt-prosa, innhald: Eige liv, målform: Nynorsk. Og ettersom eg er eit svært prinsippfast menneske, har eg aldri seinare tvilt på dette.

“Når me gjer opp rekneskap for oss sjølve, er me såra, bitre, engstelege, søkjer tryggleik og stadfesting, er takksame, audmjuke og fulle av kjærleik. Alt dette.”

— Per Helge Genberg

I lys av di erfaring som forfattar, kva trur du er den viktigaste egenskapen eller utrustninga ein bør ha for å lykkast innan skrivefeltet? Har du eit godt råd til komande forfattarar?

Det er – frå min synsstad – tre føresetnader for å bli forfattar:

• Eit medfødd talent

• Ein sterk, personleg ambisjon om å ville lykkast   

• Evne til å sjå detaljar og skildre dei; kvart ord skal vera viktig

Då eg i 2016 kom med i debutant-antologien Signaler, sa forlaget til oss at “det hjelper ikkje å ha ei god historie viss ein ikkje skriv godt, men viss ein skriv godt, treng ein inga god historie”.

Kven er din favorittforfatter?

Ibsen har alltid vori favorittforfattaren min.

“ Dei har rett, dei som seier skriving er undertrykte / utestengde menneske sin måte å hevde - og hemne - seg på.”

— Per Helge Genberg

Korleis har det vore å skrive denne boka? Kva konklusjonar har du trekt av å skrive denne og dei andre bøkene, personleg og litterært?

Det har vori ein meir krevjande prosess å skrive denne boka enn dei tre førre, for då var temaa klårare. No måtte eg arbeide meir med indre samanheng og struktur, av di dette skulle vera ei oppsummering, ikkje ein livsperiode i samme grad som dei tre første.

Ein viktig konklusjon etter å ha skrivi fire bøker om eige liv, er at dei har rett, dei som seier skriving er undertrykte/utestengde menneske sin måte å hevde – og hemne – seg på. Når ein skriv, har ein sjølv definisjonsmakta, ein får herredøme over si eiga historie. Hemn er eit provoserande ord å bruke, kan hende bør eg heller seie oppretting. Det handlar ikkje om å gjera vondt mot nokon, men å rette opp eit bilete, ei “sanning” som har vori skapt av andre, det handlar om å plassere ansvar der det høyrer heime. Når eg no har gjort det, kjenner eg at ein skade i meg er lækt og ei forsoning gror fram.

Og kven er vi, når vi legg alle korta på bordet for oss sjølve og gjer opp rekneskap? 

Når me gjer opp rekneskap for oss sjølve, er me såra, bitre, engstelege, søkjer tryggleik og stadfesting, er takksame, audmjuke og fulle av kjærleik. Alt dette.

Ein kan også seie at boka tek opp tema som sjølvaksept og forsoning. Kva rolle tror du litteraturen spel når det gjelder å utforske og forstå slike emne?

Litteraturen kan i stor grad gje oss kunnskap om og forståing for dei djupaste psykologiske spørsmåla. Eg veit sjølv kor mykje innsyn eg fekk frå litteratur innan eg hadde rukki å få eiga livsrøynsle, og dette held fram gjennom livet.

Trekkje seg attende, snøstrimestilt kjem ut i mars 2024.

Omslag ved Trine + Kim designstudio.

Tru og det å elske nokon av same kjøn. Korleis har det vore for deg?

Eg brukte medviti den første teksten i den første boka til å fortelje at Gud hjelpte meg til å halde ut å vera homofil i ei tid då ein ikkje kunne tala om dette temaet til nokon. Frå eg som trettenåring vart fullt klår over legninga mi til eg våga fortelje det til nokon, gjekk det 13 år!

For meg som homofil har altså trua berre vori ein styrke, aldri noko problem. Etter at eg 40 år gammal endeleg “kom ut” heilt offentleg – i form av avis- og radiointervju  -, var eg i nokre år ein aktiv homopolitikar innanfor kyrkja, og eg har skrivi mange sterke avisinnlegg for denne saka. Å vera open på det private planet var viktig i si tid, men først ved å stå fram offentleg vart eg eit heilt menneske.

Korleis står homosaka i 2024?

Utviklinga har vori så utruleg positiv dei siste tjue åra, stundom kjennest det som me levde i ei anna verd så seint som på 1990-talet. På eitt vis blir eg freista til å seie at her i Noreg er homosaka vunnen, men så veit me så alt for godt at homohat framleis finst. I mange andre land, òg i Europa, er tilhøva for LHBT-personar svært vanskelege, det må me ikkje gløyme.

Korleis fekk du ideen til boka? Og var det noko som inspirerte deg til å utforske temaene i boka? Er det noko du har vore spesielt oppteken av å formidle?

Det var ein hovudgrunn til at eg ville bli forfattar: Eg ville fortelje kva det gjer med eit menneske å vekse opp vennelaus og sosialt utestengd, for eg tykte ikkje eg fann nett det temaet i den oppvekstlitteraturen som elles er utgjeven. Den første boka handla om å bli halden utanfor av dei andre borna, den andre boka om å vera einaste barn i familien og om å ha ei kontrollerande mor, og den tredje boka handla om røynsler frå eit arbeidsliv der “spelet” og “overflata” har alt for stor rolle. Etterkvart kjende eg at det måtte komma ei fjerde bok som – frå pensjonisten sin synsstad – konkluderte heile utanforskapsproblematikken. Og enda så “upassande” det måtte vera for ein forfattar å seie det, så var ei viktig drivkraft for å skrive denne boka at eg opplevde utanforskap i den litterære verda òg. Eg har kjent meg utanfor i så mange samanhengar, men var ikkje budd på dette enda ein gong. At eg som forfattar ikkje skulle bli meld i riksaviser, ikkje bli beden om å lesa på arrangement o.likn. var skuffande, og det såra byrgskapen min. Ut frå dette måtte konklusjonen bli å trekkje seg attende, snøstrimestilt.

Attåt dette er jo “dei tre kjærleikane”; til Gud, til sauene og til mannen min, gjennomgangstema i heile forfattarskapen min.